22. juli kommer til å bli en ny helligdag, minnesdag. I år var det den verste dagen i Norges historie, i hvertfall etter krigen. Det er vanskelig å ta inn over seg en så enorm tragedie som dette. Det kan også bli for mye. Men hvis du virkelig vil se det fra de innvolvertes ståsted, er det bare å tenke at det var et sted nærme deg. Tenk at du vår på øytur med vennene dine. Plutselig kommer en politimann (som man naturlighvis har en viss tillit til) og ber dere komme fram til ham. Plutselig begynner han å DREPE, skyte mot deg og vennene dine!
Du kan tenke mye på det å synes syd på dem, eller du kan tenke at du var der. Det er uannsett utrolig vanskelig å tenke at noe sånt kunne ha skjedd i Norge, eller i det hele tatt. Jeg tror ikke alle faktisk er klar over situasjonen ennå, at folk fortsatt er i sjokk. Jeg klarte ikke å tro det når jeg hørte det første gang. Tenk at èn mann, med èn mening gjorde alt dette. Hans mål var å utrydde. Å drepe og få vekk flest mulig mennesker.
For ungdommene på Utøya startet det som en helt vanlig dag. Ingen visste at dagene til mange av dem var talte.
Det er fint å vite at hele Norge bryr seg og tar del i sorgen. Over 100 000 mennesker var innom Oslo Domkirke på lørdag. (på dagen)
Jeg er stolt av landet mitt, kongefamilien og satsminnisteren. Og ikke minst nordmennene.
Hurra på Norge! Lenge leve nordmennene! Takk til Kongen! Vi fortsetter å kjempe for landet vårt uannsett hva!
